Skjev fordeling av asylsøkere i Europa

Verden står overfor flere store flyktningkriser som også merkes i vår del av verden. Mange fortvilte mennesker risikerer livet i forsøk på å ta seg inn i Europa. Den økte flyktningstrømmen til Europa har også forsterket en debatt om byrdefordeling mellom de europeiske landene. Det er en viktig debatt, og tema for dette innlegget. Mange tar for gitt at det er Sør-Europa som i dag bærer den største byrden. Slik er det ikke.

Dersom man hadde et system som fordelte asylsøkerne mellom de europeiske landene etter folketall, skulle mange sør-europeiske land fått vesentlige flere enn i dag. Selv Italia får ikke flere enn de skulle. Norges tall ville vært mer enn halvert. I fjor fikk Sverige 12 ganger så mange asylsøkere som Italia i forhold til folketallet. Nesten mer oppsiktsvekkende er det at land som Spania og Portugal nesten ikke får asylsøkere i det hele tatt. Spania fikk i hele fjor omtrent det samme som Sverige nå får på et par dager, eller Norge på et par uker.

Kommer fra sør
Myten om at Sør-Europa får flest asylsøkere har sannsynligvis to hovedforklaringer. Den mest åpenbare er det faktum at mange av asylsøkerne kommer fra sør eller sørøst og dermed tar seg inn i Europa over Middelhavet eller via Tyrkia. Dermed vil landene i Sør-Europa være inngangsporten. I tillegg har vi Dublin-forordningen som regulerer hvilket europeisk land som har ansvaret for å behandle en asylsøknad. Hovedprinsippet er at det første landet asylsøkeren kommer til, har ansvaret.

Hvorfor blir ikke da flere asylsøknader behandlet av landene i sør, for eksempel Italia? De aller fleste asylsøkere har et klart ønske om å søke asyl lengre nord i Europa, og gjør derfor alt de kan for ikke å bli registrert med fingeravtrykk i for eksempel Italia, der mange ankommer. Samtidig gjennomfører ikke Italia (og andre land i sør) tilstrekkelige tiltak for å få asylsøkerne registrert. Grunnen til at mange asylsøkere prøver å unngå å søke asyl i land som Italia, er ikke frykt for å få avslag. Har man beskyttelsesbehov er sjansene for å få asyl like store der som lengre nord. Får man avslag, er dessuten sjansene for å bli tvangsreturnert mindre i sør enn i mange land lengre nord. Det er altså andre forhold som gjør at noen land er mer attraktive, uten at jeg skal gjøre nærmere rede for det her.

Ingen enkle løsninger
Hvordan man skal få til en bedre fordeling av asylsøkere er en utfordring som må løses på et høyere politisk nivå, og det finnes nok ingen enkle løsninger. Norge er assosiert medlem av det europeiske asylstøttekontoret (EASO), som er et EU-organ. Som medlem av Management Board har jeg deltatt i flere diskusjoner om utfordringene ved dagens system. Selv om det kan være ulike oppfatninger om konseptet byrdefordeling, og hvordan en slik fordeling kunne skjedd i praksis, er det en utbredt oppfatning at utgangspunktet for enhver diskusjon om byrdefordeling må være at alle asylsøkere blir identifisert og registrert med fingeravtrykk i første land de kommer til.

I enkelte land har det vært en slags aksept for at asylsøkere som ikke ønsker å bli registrert, i praksis kan reise videre til det landet de foretrekker. I et Europa med felles yttergrense og ingen indre grensekontroll, er det egentlig en uakseptabel situasjon. Hvis man ankommer en Schengen-yttergrense ved en internasjonal flyplass, og verken har reisedokumenter eller kan identifisere seg på annen måte, ville det være helt utenkelig at man bare blir vinket igjennom. Hvorfor skulle det være en forskjell om man ankommer Sicilia med en smuglerbåt? Det må gjøres et aktivt forsøk på å identifisere de som kommer, og som et minimum må det tas bilde og fingeravtrykk.

Forslag luftes
Et forslag som luftes innenfor EU er at landene i Schengens yttergrense konsekvent registrerer enhver som tar seg inn i Europa, om nødvendig med tvang. Til gjengjeld kunne landene lenger nord være mer åpne for å benytte unntaksreglene i Dublin-regelverket slik at asylsøkere med slekt eller annen tilknytning til et land lenger nord, kan få behandlet asylsøknaden der. Denne type forslag må selvsagt tas til politisk nivå, men jeg er overbevist om at enhver diskusjon om byrdefordeling vil måtte starte med en sikkerhet for at yttergrensene fungerer i praksis. Da ville kanskje også fokus endres fra en konkurranse mellom landene om å få færrest mulig flyktninger, til en diskusjon om hvordan man kan gi beskyttelse til de som trenger det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s