Etter asylkrisen i Europa – status våren 2018

 

Europa begynner å nærme seg en normalisering av asylsituasjonen etter de høye ankomstene høsten 2015. Men alt er ennå ikke tilbake til det «normale», i den grad det finnes noe slikt. Denne vinteren/våren har jeg deltatt på et par europeiske møter og fått kjenne på hvordan situasjonen oppleves i resten av Europa. Man kan vanskelig snakke om Europa som en enhet i denne sammenhengen. Til det varierer situasjonen for mye.

Tyskland får fortsatt desidert flest asylsøkere, rundt 30 prosent av alle som søkte i Europa i 2017, selv om den tyske andelen var mye høyere i 2015. De nordiske landene har alle opplevd en sterk nedgang, mye kraftigere enn de fleste andre land. Andre land opplever motsatt tendens. Frankrike fikk en god del flere asylsøkere i fjor enn i 2015, pussig nok. Det samme gjelder Storbritannia og Spania. At også Italia og Hellas fikk flere asylsøkere i fjor har mer naturlige forklaringer ved at en økende andel av de som først kom til disse to yttergrenselandene også registrerte asylsøknaden sin der.

Vesentlig færre asyksøkere
Det store bildet er likevel at antallet asylsøkere er vesentlig redusert sammenlignet med toppåret 2015. Det er vanskelig å sammenligne år for år med 2015 og 2016 fordi tallene blir altfor lave i 2015 og altfor høye i 2016 som følge av forsinkede registreringer i enkelte land, særlig Tyskland. Men til sammen de to årene ble det registrert over 2,5 millioner asylsøkere i EU pluss Norge og Sveits. I fjor var det drøyt 700 000 asylsøkere.

2017 representerer altså en kraftig nedgang. Den reelle nedgangen er i tillegg egentlig enda større enn tallene viser. Barn født av asylsøkere registreres som nye søknader. Siden asylbefolkningen er ekstra stor etter 2015, kan det dreie seg om over 10 prosent av alle asylsøknadene i fjor. Nøyaktige tall finnes ikke. Søkere som flyttes mellom landene på grunn av relokalisering eller Dublin-systemet telles minst to ganger. Ca. 55 000, eller åtte prosent, er asylsøkere som gjentar søknader.

Siden det ikke finnes ordentlige tall for hvor mange som tar seg ulovlig inn i Europa, vet vi heller ikke sikkert hvor mange av søkerne som allerede har oppholdt seg i Europa en stund før de søker eller som kan ha kommet på visum. Med andre ord, det er mye analysearbeid som gjenstår før man kan si at man har full og reell oversikt over asylsituasjonen i Europa.

Mange tiltak
At asyltallene går ned i Europa samlet sett henger naturlig nok sammen med en serie tiltak som er innført etter høsten 2015. EU/Tyrkia-avtalen, stengningen av grensene på Balkan, indre grensekontroller mellom flere Schengen-land og generelle innstramninger i politikken i mange land, er blant de viktigste forklaringene. EU er også svært opptatt av å få kontroll over den ukontrollerte migrasjonen som skjer over det sentrale Middelhavet via Libya, og dette begynner også å få en viss effekt.

Landene i Europa preges av stor usikkerhet om asylsituasjonen de nærmeste årene. 2015 antas å representere en unntakssituasjon, blant annet fordi en gjentakelse ikke vil bli politisk akseptert i noe land. På den annen side er mye avhengig av forhold man ikke har full kontroll over. Yttergrensene til EU er skjøre. Det kan åpnes nye ruter. Man følger derfor nøye med.

Klagebehandling er flaskehals
Ved siste årsskifte var det 462 000 asylsøknader i Europa som ikke var ferdigbehandlet i første instans. Det kan høres mye ut, men det er likevel en betydelig reduksjon etter at kapasiteten er styrket kraftig i mange land. Det som nå viser seg å bli den alvorligste flaskehalsen er klagebehandlingen av de med avslag i første instans. I mange land har kapasiteten i denne delen av sakskjeden ikke på noen måte holdt tritt med behovet. I flere viktige land, blant annet Tyskland, er det domstoler som behandler klagene. I Tyskland alene er det nå rundt 360 000 saker i kø for domstolene. Den køen kommer til å ta tid å avvikle. På grunn av prinsippet om uavhengige domstoler kan de heller ikke uten videre sette på et stort antall midlertidige dommere. Det er et system som rett og slett ikke er innrettet for å håndtere store volum og svingninger.

Det er mye landene kan lære av hverandre. I UDI henter vi mange gode ideer fra andre europeiske land. For eksempel har både Nederland og Danmark et godt og effektivt system for den innledende fasen etter at en asylsøker melder deg. Men det ligger også mye læring i å se hva som ikke fungerer. Det har opp gjennom årene vært en del diskusjon om klageordningen i Norge. Jeg har til gode å se et system som fungerer bedre enn det norske. Med etableringen av Utlendingsnemnda i 2001 har vi i Norge funnet en ordning som kan kombinere rettssikkerhet og effektivitet på en måte som står seg svært godt sammenlignet med andre land. Jeg tror det er lurt å holde fast ved det.

 

 

Én tanke på “Etter asylkrisen i Europa – status våren 2018

  1. Det er jo latterlig å hevde at une fungerer , de er jo oppe i over 90 % avslag på enkelte av de verste behandlerne der . Jeg har nå nektet Udi å sende vårt avslag på besøksvisum til Une da vi ikke oppfatter une som noe annet enn klakkører for regjeringen. Listhaug klaret akkurat å få til en ytterlig innstramming før Moxnes hev hun ut…men forsent for våres del . Så da flytter jeg til Kenya.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s