Et mer digitaliseringsvennlig regelverk

I januar 2018 ble det inngått en bred politisk avtale i det danske Folketinget om at alle nye lover skulle være digitaliseringsklare. Det berører mange temaer, men i denne sammenhengen er jeg opptatt av den delen som gjelder behovet for enkle og klare regler. Det betyr blant annet at lovene skal kunne administreres digitalt og legge til rette for helt eller delvis automatisert saksbehandling. Behovet er like stort i Norge.

Økt digitalisering av offentlig sektor er noe de fleste ønsker. Gevinstene kan være store i form av effektivisering og bedre tjenester for brukerne. Men på veien mot digitalisering kan det være flere snublesteiner. Blant dem er et regelverk som ikke spiller på lag. Mange lover og forskrifter er laget i en annen tid. Men også når nye regler lages, kreves det en bevissthet om hvordan regler bør utformes for at digitalisering skal bli lettere å få til i praksis.

Gjenbruk av informasjon
Et digitaliseringsvennlig regelverk legger til rette for informasjonsutveksling mellom etater. Informasjon fra én etat må kunne gjenbrukes av en annen. Begreper bør ha mest mulig lik betydning på tvers av lover. Graden av detaljering og bruk av skjønn bør i større grad veies opp mot hensynet til forenkling. Mer bevissthet om alt dette vil bety at saksbehandling kan automatiseres helt eller delvis. Det betyr raskere svar på søknadene, med mindre bruk av ressurser i forvaltningen. En tilleggsgevinst er at det blir lettere for brukerne å forstå og sette seg inn i reglene som gjelder.

Enklere regler er ikke alltid lett å få til. Regler blir ikke kronglete og vanskelige av seg selv eller av vond vilje. De er gjerne en følge av noe man ønsker å oppnå, en politisk intensjon man vil realisere. Det kan man forstå isolert sett. Problemet er at man ikke er tilstrekkelig bevisst på hvordan regler kan bidra til å skape byråkrati. Og med digitaliseringen kan utformingen av regler også stå i veien for nye og mer effektive løsninger. På feltet UDI forvalter, er det mange slike eksempler.

Hindringer for automatisering
Nå står vi i fare for å oppleve ett til, som kan gjøre konkrete planer om digitalisering vanskeligere. Vi har påbegynt et arbeid med å automatisere saksbehandlingen i mange av sakene som gjelder statsborgerskap. Vi har valgt denne sakstypen fordi regelverket og informasjonstilgangen foreløpig er bedre tilrettelagt her enn for andre type saker. Så leser vi i regjeringens nye politiske plattform (Granavolden-plattformen) at det foreslås endringer i statsborgerloven som potensielt kan legge noen hindringer for den planlagte automatiseringen.

Helt konkret handler det om å redusere botidskravet for å få statsborgerskap for søkere som kan forsørge seg selv, i forhold til andre søkere. Vi har en del erfaring med krav om selvforsørgelse flere steder i utlendingslovgivningen. Ett av kravene har alltid vært at man ikke har mottatt sosialhjelp det siste året. Sosialhjelp forvaltes av hver enkelt kommune. Det finnes ingen felles systemer som vi kan hente denne informasjonen fra. Vi må altså manuelt spørre Nav i hver kommune, i hver sak. Skulle tilsvarende krav stilles i statsborgersaker, vil ikke full automatisering være mulig. Derfor håper jeg det velges andre måter å løse dette på.

Oppnår ikke alt
Finnes det en løsning som kan ivareta den politiske intensjonen om selvforsørgelse? Ja, i hvert fall et godt stykke på vei. Hvis vi nøyde oss med å hente inn informasjon om inntekt, ville deler av intensjonen være innfridd. Den informasjonen kan vi få automatisk fra skatteetaten. Men en slik løsning innfrir ikke hundre prosent. Og der tror jeg vi er ved kjernen. Hvis man vil avbyråkratisere og forenkle, må man av og til måtte akseptere at man oppnår bare 90 prosent av det man ønsker.

Hvis vi mener alvor med å digitalisere offentlig forvaltning og ta ut gevinster i form av mindre byråkrati og bedre tjenester for brukerne, kreves det kompromisser i forhold til andre hensyn. Eksempelet jeg har brukt, finnes det mange av i utlendingsforvaltningen. Og jeg er sikker på at det finnes mange tilsvarende eksempler på andre områder innenfor offentlig forvaltning. I UDI har vi jobbet med å gå gjennom regelverket for å foreslå endringer som er mer digitaliseringsvennlig. Det er mye å ta av.

Større bevissthet
Mitt viktigste budskap er at hensynet til digitalisering må inn i alt arbeid med lover og forskrifter. Det er ikke alltid et ønske om digitalisering vil trumfe andre hensyn. Det avgjørende er at en slik avveining alltid gjøres, og at det blir en større bevissthet både politisk og i forvaltningen om hvordan utformingen av regelverket påvirker mulighetene for digitalisering, og dermed også mulighetene for effektivisering og forenkling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s