Olins film: Sterkt møte med del av virkeligheten

Margreth Olin bruker sterke virkemidler når hun gjennom sin nye film ”De andre” setter søkelyset på hvordan enslige mindreårige asylsøkere behandles i Norge. Vi som har vårt virke i utlendingsforvaltningen har godt av å se virkeligheten også slik den fremstilles i filmen. Det minner oss om at alt vi gjør handler om enkeltmennesker, med sine vanskelige historier så vel som fremtidsdrømmer. Egentlig har alle som er opptatt av innvandringspolitikken godt av å se filmen. Ikke fordi den viser noen tydelig alternativ vei, for det gjør den ikke, men fordi den får fram de menneskelige aspektene ved et politikkfelt som er fylt av krevende dilemmaer og kryssende hensyn.

De aller fleste enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge, får bli her. Men for fire år siden besluttet regjeringen at de som er mellom 16 og 18 år, og som ikke har et beskyttelsesbehov, og hvor eneste grunnlag for å bli i Norge ville være at norske myndigheter ikke er i stand til å oppspore omsorgspersoner i hjemlandet, skal få en begrenset oppholdstillatelse til de er myndige, altså 18 år. Siden bestemmelsen ble innført i 2009 har 149 enslige mindreårige fått en slik begrenset tillatelse, og det bor i dag 29 ungdommer i denne kategorien i norske mottak. Det er spesielt denne gruppen filmen til Olin handler om.

I debatten rundt filmen har Olin vært spesielt opptatt av at det er UDI og ikke barnevernet som har omsorgen for enslige mindreårige mellom 15 og 18 år. Det etterlatte inntrykket er at de overlates til seg selv og ikke får omsorg. Virkeligheten er at disse ungdommene bor på mottak som er spesielt tilrettelagt for mindreårige, med vesentlig større bemanning enn vanlige asylmottak. På disse mottakene finner vi både barnefaglig og flyktningfaglig kompetanse. Ungdommene blir forsvarlig ivaretatt. Så kan man gjerne diskutere om barnevernet bør overta hele ansvaret. Det finnes argumenter både for og mot dette, og til syvende og sist er det et spørsmål som avgjøres politisk.

Etter å ha sett filmen mener jeg at den i liten grad underbygger en oppfatning om at det skulle være omsorgsituasjonen i Norge som er belastende for ungdommene den handler om. Det filmen viser er at ungdommene har sterke personlige grunner for å forlate hjemlandet og søke en bedre fremtid i Norge, helt uavhengig av om de oppfyller våre kriterier for asyl. De er ofte også under sterkt press fra familien om ikke å returnere. Hvis de så får avslag på asylsøknaden og beskjed om at de ikke har noen fremtid i Norge, opplever de dette som en personlig krise. En krise som filmen på en nær og levende måte klarer å formidle til seerne.

Det er dette som gjør filmen så sterk. Derfor oppfordrer jeg også alle til å se den. Asylpolitikken er en avveining mellom dilemmaer. Ethvert land har behov for å regulere innvandringen og sette kriterier for hvem som skal få opphold. Det vil alltid være noen som faller utenfor disse kriteriene, uansett hvilke kriterier man lager. Det vil alltid ha store menneskelige omkostninger for dem det gjelder. Det har vi alle godt av å bli minnet om.

Ideelt sett hadde vi klart å gi tydeligere signaler til mennesker som vurderer å søke asyl i Norge, om hva som skal til, før de tar fatt på reisen. Da hadde vi redusert lidelsene.

I filmen får Margreth Olin godt fram hvordan asylprosessen oppleves fra ungdommenes side, men den gir ingen innsikt i de vurderingene norske myndigheter gjør. Dermed gir ikke filmen et helhetlig bilde, men jeg antar at det heller ikke var meningen fra Olins side.

Én tanke på “Olins film: Sterkt møte med del av virkeligheten

  1. Jeg leste innlegget ditt om filmen til Ohlin, og forstår at den har gitt et visst inntrykk på deg. Allikevel klarer du å gjøre hennes film verdiløs synes jeg, ved å skrive at «den ikke gir innsikt i de vurderingene norske myndigheter gjør» . Det er vel innsikt filmen gir- ved å vise at i den politiske virkeligheten ikke tør å handle ut fra hva Barnekonvensjonen og Menneskerettighetene sier om hvordan barn bør beskyttes i våre verdens samfunn.
    Jeg håper at UDI og vår sittende regjering ser denne filmen med åpent sinn, og vil ta diskusjonen i det politiske fora : Om hvordan vi behandler barn og unge som kommer til Norge i en nød-situasjon. Nå virker det som debatten er «låst» i regelverk og prinsipper.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s