Retur – en krevende utfordring

Mennesker som har fått endelig avslag på søknad om asyl, har plikt til å forlate landet. Å følge opp dette i praksis, har vist seg å være en av de største utfordringene utlendingsforvaltningen står overfor, både i Norge og i andre europeiske land. Postulater om at det ”bare er å få dem ut”, er lett å si, men i mange tilfeller svært vanskelig å få til.

Rundt en tredjedel av alle som for tiden bor i asylmottak, drøyt 5 000, har endelig avslag og dermed utreiseplikt. I tillegg er det mange som oppholder seg ulovlig i Norge utenfor mottakene, ikke bare tidligere asylsøkere. For UDI og politiet, og ikke minst på politisk nivå, er det høyt prioritet å få disse til å reise hjem, helst frivillig, men om nødvendig med tvang. Men det er ikke bare å sette dem på et fly, slik noen kanskje tror. En asylsøker kan smugles inn i Norge, men den norske stat kan ikke smugle dem tilbake til hjemlandet. De må ha reisedokumenter og returen må skje i ordnede former.

Tvang ofte vanskelig
En del blir returnert med tvang av politiet. Tvang er lettest å få til når det dreier seg om retur til et annet europeisk land etter Dublin-forordningen, som betyr at de blir sendt tilbake til det landet de først kom til. Tvangsmessig retur til hjemlandet er svært vanskelig å få til for et stort flertall av de som får avslag, i enkelte tilfeller kanskje umulig. For at tvangsretur skal kunne gjennomføres må myndighetene kjenne identiteten, og hjemlandets myndigheter må godkjenne returen. Mange land stiller krav til dokumentert identitet. Det kan være vanskelig å få til uten at den det gjelder medvirker. Og flere land som i prinsippet godkjenner returer, setter kvoter for hvor mange politiet kan returneres hver uke, noe som betyr at antallet returer blir langt lavere enn behovet. I prinsippet har alle land plikt til å ta imot egne borgere, men ofte legges det store hindringer i veien, og noen land nekter enhver retur som ikke er frivillig.

Frivillig retur
Dermed gjenstår frivillig retur i mange tilfeller som det mest realistiske alternativet. Norske myndigheter har gode ordninger for assistert frivillig retur. Da organiseres reisen av International Organization for Migration (IOM), og Norge betaler både reiseutgifter og en økonomisk reintegreringsstøtte; en støtte til å etablere seg i hjemlandet når vedkommende returnerer fra Norge.

Enkelte påpeker at ”frivillig retur” ikke er reelt frivillig siden muligheten for tvang henger over dem. De har helt rett. Det er ikke frivillig å forlate Norge når man har endelig avslag. Det er en plikt. Men man kan velge å medvirke til å overholde denne plikten. Vi bruker mye tid og ressurser på å motivere personer med avslag til å velge medvirkning, og dermed hjemreise i ordnede og verdige former, med en viss økonomisk støtte. Alternativet er å sette livet og fremtiden på vent, ofte i et urealistisk håp om at det skal ordne seg til slutt. Det hender riktignok at noen får omgjort avslaget på grunn av nye omstendigheter, men de aller fleste må etter hvert innse at et avslag betyr at saken er over.

Stort behov
I fjor reiste 1750 personer tilbake til hjemlandet gjennom ordningene for assistert frivillig retur. Cirka 1400 tidligere asylsøkere ble returnert med tvang til hjemlandet av politiet. Politiet returnerer også mange asylsøkere til europeiske land. I tillegg kommer utviste kriminelle som returneres til mange forskjellige land. Antallet som oppholder seg ulovlig i Norge, og som dermed skulle forlatt landet, er imidlertid mye høyere. Retur forblir dermed en stor utfordring.

Av og til blandes diskusjonen om retur sammen med spørsmålet om hvor streng asylpolitikken skal være. Hvis man mener at en person burde vært innvilget asyl i stedet for å få avslag, kan det virke logisk å mene at vedkommende heller ikke burde vært returnert. Likevel er dette spørsmål som må holdes adskilt. Uansett hvor man legger lista for å få beskyttelse i Norge, med mindre man mener at alle bør få bli, vil det være noen som får avslag. Skal asylpolitikken ha noen mening, må det være slik at vedtak som bygger på en demokratisk vedtatt politikk, også blir gjennomført i praksis, eller i det minste at myndighetene aktivt forsøker å iverksette vedtakene.

Én tanke på “Retur – en krevende utfordring

  1. Skal man få effektivitet i dette systemet, så må vel Norge bryte med internasjonal lovgivning og gjøre det klinkende klart for asylanter og kriminelle at dersom de nekter frivillig utsendelse, så vanker det fengsel på ubestemt tid inntil vedkommende aksepterer utsendelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s