La flyktninger bosette seg selv

I november i fjor skrev jeg et blogginnlegg om de 3 500 flyktningene som da bodde i asylmottak selv om de hadde fått innvilget oppholdstillatelse i Norge. De ventet på at en kommune skulle ta imot dem. Siden da er antallet flyktninger i samme situasjon økt til nærmere 4 500. Kommunene har fått nye anmodninger om å ta i mot flere, men responsen har vært mager. Jeg mener dagens bosettingsmodell har fokus og tiltak som i alt for stor grad er rettet mot kommunene, mens den gjør at flyktningen selv blir passiv.

Aktivitet fremfor passivitet
Flyktninger som i de fleste tilfeller skal bo resten av livet i Norge, blir sittende fast i passivitet, og kommer ikke ordentlig i gang med jobb, utdanning og alt annet som hører til et vanlig liv. Integreringen blir i beste fall forsinket, i verste fall dårligere enn den ellers kunne vært. Både den enkelte flyktning og det norske samfunnet taper på dette. På samme måte som et er viktig å få sykemeldte raskt tilbake i arbeid, fordi aktivitet er bedre enn passivitet, er det viktig å sikre at flyktninger raskest mulig kommer i gang med et vanlig liv i Norge.

Fungerer ikke
Dagens modell for bosetting av flyktninger fungerer kort og godt ikke. Flyktninger blir hjelpeløse ofre for endeløse forhandlinger mellom staten og kommunene.

Systemet fungerer slik at staten ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) inngår avtale med den enkelte kommune om bosetting av et visst antall flyktninger. Det er opp til hver enkelte kommune hvor mange de vil ta i mot eller om de vil ta i mot noen i det hele tatt. Kommunen får et statlig integreringstilskudd over fem år og forplikter seg til å tilby et toårig introduksjonsprogram med opplæring i norsk og samfunnskunnskap, samt kvalifiseringstiltak. Flyktningene som deltar i programmet får utbetalt ytelser som tilsvarer to ganger grunnbeløpet i folketrygden, som er mer enn vanlig sosialstønad.

Ordningen kunne vært god hvis den førte til at flyktninger raskt ble bosatt etter at de er innvilget opphold i Norge. Men det er slett ikke situasjonen. Ingenting tyder heller på at det er utsikter til noen bedring slik dagens modell fungerer.

Arbeidsinnvandrere finner egen bolig
Mange kommuner gjør en god jobb og bosetter det antallet man kan forvente. Men altfor mange bosetter for få eller ingen. Typiske begrunnelser er at de ikke har kapasitet og at de ikke har nok boliger. Er dette holdbare forklaringer?

Antallet arbeidsinnvandrere som kommer til Norge hvert år er det mangedobbelte sammenlignet med antallet flyktninger som får oppholdstillatelse. På en eller annen måte finner de seg bolig alle sammen. Og kommunene finner barnehage- og skoleplasser til alle barna deres. Det går seg til fordi det må gå seg til.

Med flyktninger er det annerledes. Vi har laget et system der kommunene kan si så mange, men ikke flere, eller rett og slett bare si nei. Jeg tror bestemt at det er nødvendig å tenke annerledes.

Selv finne et sted å bo
Et nytt grunnleggende grep er å åpne for selvbosetting, altså at flyktningene selv kan finne seg et sted å bo som de kan ha råd til med den støtten de får i introduksjonsprogrammet. Så må kommunen de velger å bo i, sørge for et introduksjonstilbud. Også i dag kan riktignok flyktninger som finner jobb og er selvhjulpne, bo hvor de vil. Men da har de ingen rett til introduksjonsprogram, og det har heller ikke eventuelle familiemedlemmer. Ved å koble selvbosetting med rettigheter i de kommuner flyktningene velger, kan mye av utfordringen være løst. På samme måte som for arbeidsinnvandrere kan vi, etter min mening, legge til grunn at mange flyktinger som har fått oppholdstillatelse i Norge, fint vil være i stand til å skaffe seg jobb, egen bolig og ta regi over sin egen og sin families livssituasjon.

Gjennom selvbosetting kan flyktninger i større grad selv ta grep for å påvirke livssituasjonen, bostedet og fremtiden. De blir i mindre grad passive klienter og kan i stedet ta kontrollen over eget liv. Det er positivt for integreringen. Det vil også være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Blant annet vil flere komme raskere i arbeid og UDI vil slippe å etablere mottaksplasser som det egentlig ikke er behov for. Det viktigste er likevel at langt flere på et tidligere tidspunkt enn i dag kan flytte seg fra rollen som passiv klient til aktiv samfunnsborger.

Noen trenger hjelp
Ikke alle vil være i stand til å bosette seg selv. Men dersom mange gjør det, vil det være lettere å finne kommuner til øvrige flyktninger som trenger hjelp til bosetting. De selvbosatte vil nok i stor grad foretrekke å bo i sentrale strøk. Det kan frigjøre plasser til resten i de øvrige kommunene rundt om i landet. Det er i hvert fall verdt å forsøke. Å bare fortsette som i dag, er et uholdbart alternativ.

Én tanke på “La flyktninger bosette seg selv

  1. Hvis flyktninger selv fikk bestemme vil enda flere søke til Oslo. Først vil de bo hos en slektning å få fast adresse og så vil man søke om sosial bolig eller på det private markedet med støtte fra NAV. Bostøtten gjør at det er like dyrt å leie en 3 roms på Furuset som på Majorstua. De etniske enklavene (ghetto) vil bli enda større og etnisk homogene. Super vellykket integrering.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s