Det kom over 31 000 asylsøkere til Norge i fjor, men antallet som får lov til å bli i Norge kommer til å være langt lavere. Mens integrering av de som skal bli har fått mest oppmerksomhet i år, tyder mye på at retur presser seg frem som et enda mer aktuelt tema i løpet av neste år.

À jour med saksbehandlingen
Det store antallet asylsøkere som kom til Norge i fjor høst, vil påvirke både utlendingsforvaltningen og samfunnet for øvrig i lengre tid. Dette året har vi brukt til å komme à jour med behandlingen av asylsøknadene. Kapasiteten er økt betraktelig. Mange saker er allerede ferdigbehandlet, og de som får bli i Norge, blir bosatt raskt. I løpet av høsten skal vi være ferdig med alle som kom i fjor, i hvert fall hvis antallet nyankomne fortsetter å være på et lavt eller moderat nivå.

For en god del av søkerne som kom i fjor, blir saksbehandlingstiden lenger enn vanlig. Det er ikke til å unngå når det kom tre ganger som mange som vi opprinnelig hadde kapasitet til å behandle, de fleste av disse i løpet av et kort tidsrom. Men kommunenes vilje og kapasitet til å bosette flyktninger har økt markant. Det fører til at den totale tiden fra ankomst til bosetting ikke vil være lengre enn vanlig for de fleste. Det er tross alt en god nyhet oppe i det hele.

Mange får ikke bli
Men ikke alle får bli i Norge. Noen har kanskje tenkt at 31 000 asylsøkere betyr 31 000 flyktninger som skal integreres i det norske samfunnet. I virkeligheten er det et langt lavere antall som vil komme til å få oppholdstillatelse i Norge. Av dem vi så langt har realitetsbehandlet, altså vurdert beskyttelsesbehovet til, er det om lag 65 prosent som har fått et positivt vedtak. Imidlertid er det ikke alle som blir realitetsbehandlet. Noen henvises til andre europeiske land i samsvar med Dublinforordningen. Det er også en del som forsvinner under prosessen og dermed får asylsaken henlagt.

Når vi ved utgangen av året skal gjøre opp status regner jeg med at rundt halvparten av de som kom i fjor, vil ende med å få opphold i Norge når UDI er ferdig med saksbehandlingen. Andelen kan øke noe etter klagebehandling i Utlendingsnemnda. I tillegg kan det være at enkelte av de som har forsvunnet kommer tilbake til Norge fra andre europeiske land som Dublin-saker. Likevel er det grunn til å anta at en betydelig del av de 31 000 fra i fjor, kanskje et sted mellom 12 000-15 000, ikke skal integreres i Norge.

Retur – en stor oppgave
Det har vært mye oppmerksomhet rundt hvordan vi kan komme raskest mulig i gang med integreringen, også mens asylsøkerne befinner seg i mottakene. Hvis det fortsetter å komme et lavt eller moderat antall nye asylsøkere, vil situasjonen i mottakene neste år komme til å se ganske annerledes ut. Ikke bare vil mottakene ha langt færre beboere. Det er sannsynlig at en høy andel av de som fortsatt bor der, vil være personer med avslag på asylsøknaden. De som har fått oppholdstillatelse vil være bosatt i kommunene, samtidig som mange med avslag sannsynligvis vil forbli i mottakene.

Hvordan vi skal sikre at flest mulig av disse returnerer, frivillig eller med tvang, vil ganske sikkert komme høyere på dagsordenen. Av erfaring vet vi at dette vil være en krevende jobb. Retur av dem som ikke har rett til å være i Norge, har lenge vært høyt prioritert. Når denne gruppen vokser, vil retur bli en enda større oppgave. Dette berører i første rekke politiet og UDI, men også andre samfunnsaktører må bidra. Skal vi sikre en ordning som gir beskyttelse til dem som trenger det, må vi være tydelige på at de som ikke fyller kravene, må forlate landet.