En kraftig bombe eksploderte nylig ved ambassadestrøket i Kabul. Minst 150 mennesker ble drept og hundrevis skadet. Blant mange spørsmål som reises i etterkant, er om Afghanistan og Kabul er et trygt sted å returnere asylsøkere som har fått avslag.

Det er lett å forstå at slike spørsmål stilles. Hva vil det si at et land er «trygt», eventuelt «utrygt»? Afghanistan har vært preget av krig og konflikt i flere årtier. Mange har flyktet fra landet, først og fremst til naboland som Pakistan og Iran. I en årrekke har afghanere også vært blant de største gruppene som har søkt asyl i Europa. Da asylankomstene til Europa økte kraftig høsten 2015, var afghanere den nest største gruppen, etter syrere, i både Norge og Europa som helhet.

Sentralt spørsmål i asylsaker
Hva som er et trygt land eller trygt område er et sentralt spørsmål for alle som har et ansvar for asylsaker. Grunnlaget for å få asyl er at man har en velbegrunnet frykt for å bli utsatt for forfølgelse eller umenneskelig behandling i hjemlandet. Noen er direkte personlig forfulgt. Andre har grunn til å frykte forfølgelse fordi til tilhører en utsatt gruppe, for eksempel på grunn av etnisk eller religiøs tilhørighet.

I tillegg har vi noen tilfeller der situasjonen i et land er så alvorlig at det er utrygt for enhver å oppholde seg der. Syria regnes for tiden som et slikt land. Ingen blir returnert dit.

Høy terskel
Det skal likevel mye til for at et helt land blir erklært som så utrygt at alle som kommer derfra kan anerkjennes som flyktninger. Det er, og skal være, en høy terskel for å konkludere med at alle som søker asyl fra et bestemt land, skal få beskyttelse i Norge. Syria er over en slik terskel nå. Afghanistan er det ikke. Et klart flertall av afghanerne som søker asyl i Norge, får nå avslag.

Jeg har likevel forståelse for at mange kan oppfatte Afghanistan som utrygt. Men opprørsangrepene som foregår i store deler av landet rettes hovedsakelig mot myndighetsmål, også knyttet til den internasjonale tilstedeværelsen i landet. Risikoen for sivile er ikke høy nok til at vi kan erklære hele landet som utrygt for alle. Det må være individuelle forhold i tillegg.

For å kunne klare å opprettholde asylordningen må det være en høy terskel for å bli definert som flyktning. Det betyr at mange som kommer fra land med høyt konfliktnivå og omfattende brudd på menneskerettighetene, likevel ikke kan regne med å få beskyttelse hos oss. Det vil imidlertid alltid være en diskusjon om akkurat hvor høyt terskelen skal settes. Og jeg har forståelse for at Afghanistan er et land som blir gjenstand for en slik diskusjon.

Politiske innstramninger
De siste årene, og særlig etter de høye asylankomstene høsten 2015, har det vært et bredt og klart politisk ønske å stramme inn. Noen av innstramningene får direkte betydning for asylsøkere fra Afghanistan. Et viktig eksempel er bruken av prinsippet om internflukt. Det går ut på at selv om det vil være utrygt å returnere en asylsøker til den delen av landet han eller hun kommer fra, skal det vurderes å henvise personen til andre deler hjemlandet dersom vedkommende kan få effektiv beskyttelse der. Norge har lenge anvendt dette prinsippet. Men frem til i fjor fremgikk det også av utlendingsloven at man ikke kunne henvises til beskyttelse i andre deler av hjemlandet dersom det var «urimelig». Et bredt flertall i Stortinget vedtok i fjor å stryke dette forbeholdet. Det betyr i praksis at det nå skal enda mer til for å få beskyttelse i Norge dersom man kommer fra Afghanistan.

Motstridende hensyn
Asylpolitikken vil alltid handle om å ivareta motstridende hensyn. På den ene siden er det et ganske bredt politisk ønske å begrense antallet som får asyl i Norge. Men i konkrete saker veies dette opp mot hensynet til berørte enkeltskjebner og humanitære hensyn, der konvensjonsforpliktelsene setter noen absolutte krav. Dette prøver utlendings­forvaltningen å håndtere så godt det lar seg gjøre innenfor de rammene politikerne setter.